Pizza historie i Italia handler om hvordan en enkel brødrett fra Napoli ble landets mest kjente matrett. Pizza er en flat deig med topping, bakt raskt på svært høy varme. Retten oppsto som mat for de fattige og vokste til et nasjonalt symbol og en av verdens mest spiste retter.
Veien dit tok rundt to hundre år. Den gikk fra trange gater i Napoli, via en dronning og en pizzabaker, til pizzeriaer i New York og resten av verden. Under er hele utviklingsløpet, steg for steg.
Napoli var en av Europas tettest befolkede byer på 1700-tallet. Mange arbeidere hadde lite penger og trengte mat de kunne spise raskt og på farten. Svaret ble pizza: en flat deig med enkel topping, solgt fra gaten for noen få mynter.
Selve ordet «pizza» er eldgammelt. Det er dokumentert i en tekst fra Gaeta sør i Italia så tidlig som i år 997. Flate, bakte brød med pålegg fantes i Middelhavet lenge før dette. Den moderne pizzaen tok likevel form først i Napoli.
Toppingen var det folk hadde råd til. Olivenolje, hvitløk, urter og senere tomat. Tomaten kom fra Amerika og ble lenge sett på med skepsis i Europa. I Napoli tok de fattige den raskt i bruk, og den la grunnlaget for pizzaen vi kjenner i dag.
Lenge hadde pizza dårlig rykte utenfor Napoli. Overklassen så på den som skitten gatemat. De første faste pizzeriaene dukket likevel opp i byen på 1800-tallet, og Antica Pizzeria Port'Alba fra 1830 regnes som en av de eldste.
Gateselgerne solgte pizza billig, og noen tilbød til og med den såkalte «pizza a otto». Kunden kunne spise nå og betale om åtte dager. Ordningen sier mye om hvem retten var laget for: folk med lite penger og stor sult.
Deig, tomat og ost var billig, mettende og enkelt å lage i stor skala. Det gjorde pizza til hverdagsmat på tvers av klasser i Napoli. Ryktet spredte seg sakte til resten av Italia, men gjennombruddet trengte en sterkere historie.
Den mest kjente fortellingen handler om Margherita-pizzaen. I 1889 skal pizzabaker Raffaele Esposito ha laget en pizza til dronning Margherita av Savoia under et besøk i Napoli. Han brukte tomat, mozzarella og basilikum: rødt, hvitt og grønt, som det italienske flagget.
Historien er trolig delvis myte. Kombinasjonen fantes før 1889, og deler av kildene er senere tillegg. Men fortellingen gjorde noe viktig. Den koblet pizza til nasjonen og til kongehuset. En rett de fattige spiste, fikk plutselig status og en patriotisk mening.
Italia var nylig samlet til ett rike i 1861. Landet trengte felles symboler. En pizza i flaggets farger passet perfekt, og myten fikk leve videre nettopp fordi den fortalte en god historie om nasjonen.
Mellom 1880 og 1920 forlot millioner av italienere landet. De fleste kom fra Sør-Italia, og mange fra Napoli-området. De tok med seg språk, tradisjoner og mat, deriblant pizza.
I 1905 åpnet Lombardi's i New York, ofte omtalt som USAs første lisensierte pizzeria. I starten var pizza mat for italienske innvandrere. Etter andre verdenskrig eksploderte populariteten, og amerikanske soldater som hadde smakt pizza i Italia, ville ha mer hjemme.
I USA endret retten seg. Den ble større, tykkere og mer variert enn originalen. Ut av dette vokste egne stiler. Forskjellen mellom napolitansk og amerikansk tradisjon er tydelig, noe du kan lese mer om i vår gjennomgang av forskjellene mellom Napoli- og New York-pizza. Derfra spredte pizza seg videre til nesten hele verden i andre halvdel av 1900-tallet.
Napolitansk pizza er originalen. Den har en tynn bunn, en luftig og litt brent kant, og bakes på svært høy varme i under to minutter. Toppingen er enkel og bygger på få, gode råvarer.
I andre deler av Italia utviklet det seg andre stiler. Romersk pizza er ett eksempel, med en tynnere og sprøere bunn. Vil du forstå skillet nærmere, går vi gjennom det i artikkelen om napolitansk mot romersk pizza. Poenget er at Italia ikke har én pizza, men flere regionale tradisjoner med felles røtter i Napoli.
Napoli har aldri gitt slipp på pizzaen. Byen definerte retten, holdt tradisjonen i live og har vernet om håndverket. I 2017 satte UNESCO den napolitanske pizzabakerkunsten på listen over immateriell kulturarv.
Det finnes også et eget regelverk for hva ekte napolitansk pizza er. Det stiller krav til mel, deig, tomat og steinovn. Vil du gå dypere i byens rolle, forklarer vi det i teksten om hvorfor Napoli regnes som verdens pizzahovedstad.
Hos oss på Vesuvio i Oslo følger vi den samme tradisjonen. Vil du lære håndverket selv, kan du bli med på et av våre pizzakurs og bake ekte napolitansk pizza fra bunnen.
Kort oppsummert startet pizza som billig gatemat i Napoli på 1700- og 1800-tallet. Margherita-fortellingen ga retten status og en nasjonal historie, mens utvandringen spredte den til USA og videre ut i verden. Fra Napoli vokste flere italienske stiler frem, men byen er fortsatt pizzaens hjemby. Det forklarer hvorfor en enkel brødrett ble Italias mest kjente matrett.
